PLANETER
Uranus i opposisjon: slik finner du den blågrønne planeten i Tyren
Publisert · Oppdatert

Sent på kvelden 25. november står Uranus i opposisjon til Sola. Planeten er oppe hele natta, nærmere Jorda enn på noe annet tidspunkt i år, og står i Tyren mellom Pleiadene og Aldebaran. Det eneste som står i veien, er Månen: Det er fullmåne dagen før, og Månen passerer bare omtrent 5° fra planeten.
Hvorfor opposisjonen er gunstig
Ved opposisjon passerer Jorda mellom Sola og Uranus, slik at planeten og Sola står på hver sin side av himmelen. Derfor står Uranus opp rundt solnedgang, går ned rundt soloppgang og står høyest midt på natta, når himmelen er mørkest. Er du nord for omtrent 21° nordlig bredde, står planeten da rett i sør.
Det er også nå Uranus er nærmest oss: omtrent 2,76 milliarder kilometer unna, eller 18,44 ganger avstanden mellom Jorda og Sola. Uranus er omtrent 19 ganger så langt fra Sola som Jorda er, og derfor endrer avstanden mellom oss og Uranus seg bare med rundt 10 % i løpet av et år, mens Jorda går rundt Sola. Lysstyrken er nesten den samme hele tiden: størrelsesklasse 5,6 ved opposisjonen og 5,8 i mai neste år, når planeten står bak Sola (på denne skalaen betyr et lavere tall et lysere objekt). Det opposisjonen egentlig gir deg, er lange netter med planeten høyt på himmelen. I år blir det igjen mørke timer uten måne fra omtrent 29. november.
Hvor du skal se
Uranus står i Tyren, omtrent 5° sørøst for stjernehopen Pleiadene og omtrent 8° nordvest for Aldebaran, den klare oransje stjernen i Tyren. Begge er lette å se med det blotte øye og viser deg veien til riktig del av himmelen.
Nærmere Uranus står tre stjerner som gjør det lett å finne det riktige stedet. Stjernen 37 Tauri (størrelsesklasse 4,4) står omtrent 1,4° nord for Uranus og litt mot vest, og like ved siden av står den svakere 39 Tauri. Omtrent 1,4° sørøst for Uranus står ω¹ Tauri (størrelsesklasse 5,5). Uranus flytter seg langsomt vestover mellom disse stjernene, omtrent 0,4° hver tiende dag, og i slutten av november passerer planeten omtrent rett sør for 37 Tauri.
Så høyt over horisonten i sør står Uranus når den er høyest:
- 59,9° nordlig bredde (Oslo): 51° over horisonten, rundt midnatt natt til 26. november
- 51,5° nordlig bredde (London): 59° over horisonten
Fra den sørlige halvkulen står Uranus lavere, fordi den ligger nord for himmelekvatoren: På 35° sørlig bredde når den omtrent 34° over horisonten i nord.
Vil du se hvor Uranus står der du er, kan du åpne himmelkartet i SkyFlux.
Fullmånen står i veien
Det er fullmåne 24. november, og samme dag passerer Månen omtrent 5° nord for Uranus. Fram til de tidlige morgentimene 26. november er mer enn 95 % av måneskiva opplyst, og Månen står aldri lenger unna enn omtrent 24° fra planeten, i samme del av himmelen hele natta. Måneskinnet overstråler de svakeste stjernene, og for det blotte øye forsvinner Uranus sammen med dem. I kikkert kan du fortsatt finne planeten, men kontrasten er mye svakere.
Du trenger ikke å observere akkurat på opposisjonsnatta, for Uranus holder seg nesten like lyssterk i flere uker. Fra omtrent 29. november står Månen opp så sent at himmelen rundt Uranus er mørk om kvelden, og i Oslo er det fra 1. desember minst fem mørke timer uten måne hver natt mens planeten står høyt.
Hva du får se
Med det blotte øye er Uranus nær grensen for hva du kan se. Den er svakere enn 37 Tauri og omtrent like lyssterk som ω¹ Tauri. Du trenger et mørkt sted uten måne på himmelen, og du må vite nøyaktig hvor du skal se. Uranus er så svak at den ikke ble gjenkjent som planet før i 1781. Det året fant William Herschel den i teleskop og trodde først at det var en komet. Uranus ble dermed den første planeten som ble oppdaget med teleskop.
I kikkert er Uranus lett å finne: Planeten og de tre stjernene nær den får plass i samme synsfelt. I kikkerten ser den ut som en stjerne blant de andre, så sammenlign med et stjernekart, eller se igjen en uke senere: Da har Uranus flyttet seg vestover nesten dobbelt så langt som avstanden mellom 37 og 39 Tauri.
I teleskop er Uranus ikke lenger et punkt. Planeten er 3,8 buesekunder i diameter, så med 100 gangers forstørrelse ser den omtrent en femtedel så bred ut som fullmånen gjør for det blotte øye. Den er liten, men du ser tydelig at den er en skive. Skiva og den bleke blågrønne fargen skiller Uranus fra en stjerne. Fargen kommer av at metan i atmosfæren absorberer rødt lys.
Kilder og lisenser
- JPL Horizons (NASA/JPL) — Tidspunktet for opposisjonen og posisjonene, lysstyrken, avstanden, den tilsynelatende diameteren og stjernebildet til Uranus; Månens fase og posisjoner; høyder for London (51,5° N), beregnet 17. oktober 2026, og for Oslo (59,9° N) med mørke timer uten måne, beregnet 20. oktober 2026; høyden for 35° S er avledet av deklinasjonen til Uranus. https://ssd.jpl.nasa.gov/horizons/
- Yale Bright Star Catalogue (VizieR V/50) og SIMBAD (CDS, Strasbourg) — Posisjoner og V-lysstyrke for 37, 39 og ω¹ Tauri, Alcyone (Pleiadene) og Aldebaran. https://vizier.cds.unistra.fr/viz-bin/VizieR?-source=V/50 og https://simbad.cds.unistra.fr/simbad/
- NASA Science: Uranus facts — Metan som årsak til den blågrønne fargen; William Herschel oppdaget Uranus i 1781. https://science.nasa.gov/uranus/facts/



