NGC 1827: Hubble-bilde av en spiralgalakse sett fra kanten i stjernebildet Duen

En spiralgalakse sett fra siden

NGC 1827 ligger omtrent 37 millioner lysår unna. I katalogene er den ført opp som en stavspiralgalakse av sen type (type Sc), med en liten galakseutbuling og løst opprullede armer. Skiven har en helning på omtrent 85 grader (0 grader ville vært rett ovenfra), og derfor ser galaksen omtrent fem ganger så lang ut som den er bred. Den er litt over tre bueminutter lang, og på den avstanden tilsvarer det omtrent 35 000 lysår.

Sett fra kanten er skiven et blekt bånd av stjernelys rundt en lysere utbuling i sentrum, med en ujevn linje av rødbrunt støv og blå klumper langs midten. Ifølge NASA er de blå klumpene steder der det trolig dannes nye stjerner. Unge, varme stjerner lyser blått, mens støvet svekker og rødfarger lyset fra det som ligger bak.

Visste du?De fire strålene rundt den klare forgrunnsstjernen er en optisk effekt. Stjernelyset bøyes av rundt stagene som holder Hubbles sekundærspeil, og derfor får alle klare stjerner på Hubble-bilder det samme korset.

Hvorfor astronomer studerer galakser fra kanten

Et bilde rett ovenfra viser spiralmønsteret. Et bilde fra kanten viser den tredje dimensjonen: hvor langt stjernene når over og under midtplanet i skiven. En studie av 34 galakser sett fra kanten fant at lyset deres best forklares med to komponenter, en tynn skive og en tykk skive som er omtrent dobbelt så tykk som den tynne. I galakser som roterer langsommere enn omtrent 120 km/s, står den tykke skiven for nesten halvparten av lyset og for mesteparten av stjernemassen. Det tyder på at de fleste stjernene i slike galakser er gamle, selv når galaksene ser blå ut.

Også støvet ses best fra kanten, som en silhuett mot stjernelyset bak. En undersøkelse av galakseskiver sett fra kanten fant at skarpe, smale støvbånd er vanlige i galakser som roterer raskere enn omtrent 120 km/s, men stort sett mangler i de langsommere. Der danner den kalde gassen og støvet i stedet et tykkere og mer turbulent lag. Gassen i NGC 1827 roterer med omtrent 77 km/s, og støvet her er flekkete og oppbrutt, ikke ett knivskarpt bånd. Det stemmer med denne tendensen.

I en skive som vi ser fra kanten, beveger gassen på den ene siden seg nesten rett mot oss og på den andre siden bort fra oss. Derfor trenger de målte rotasjonsfartene bare en liten korreksjon for helningen: for NGC 1827 hever den farten fra 76,9 km/s til bare 77,2 km/s.

Del av en opptelling av små galakser

Bildet kommer fra Hubble-programmet 18061, Hubble Census of Nearby Satellites, som ledes av Michael Jones (Caltech). Målet er å telle alle satellittgalakser over en fastsatt lysstyrkegrense rundt 22 vertsgalakser som ligner Melkeveien, innenfor omtrent 32 millioner lysår – til sammen 260 satellittgalakser. Av disse hadde 111 allerede Hubble-bilder, og de øvrige 149 får ett Hubble-omløp hver. NGC 1827 står på programmets liste over mål. Katalogene plasserer den i galaksegruppen rundt NGC 1808. Med anslåtte avstander på 36–37 millioner lysår ligger den like utenfor programmets nominelle yttergrense.

Små galakser setter modellene for hvordan materie klumper seg sammen på prøve, og nettopp i liten skala har modellene ofte problemer. Inntil nylig var det eneste fullstendige utvalget satellittgalaksene rundt vår egen galakse og nabogalaksene. NGC 1827 ble fotografert med Hubbles Wide Field Camera 3 gjennom to filtre: F606W (et bredt bånd i synlig lys med sentrum nær 589 nm) og F814W (nær-infrarødt, med sentrum nær 804 nm). Hubble skiller enkeltstjerner fra hverandre, og med to farger kan man finne toppen av grenen for røde kjemper. Der når de røde kjempene i en gammel stjernebestand en største lysstyrke som er nesten den samme fra galakse til galakse, og ut fra den kan man beregne avstanden.

Kan du se NGC 1827?

NGC 1827 ligger i Duen, på rektascensjon 5 h 10 min og deklinasjon −37°. Nord for omtrent 53° N kommer den aldri over horisonten, så fra Norge, for eksempel Oslo (59,9° N), kan du ikke se den i det hele tatt. Fra den sørlige halvkulen ligger den godt an: den står høyest midt på natta i desember og på kveldshimmelen i januar og februar.

Katalogene oppgir en samlet størrelsesklasse på omtrent 13, men lyset er fordelt på en stripe som er rundt tre bueminutter lang. Selv i teleskop under mørk himmel er den derfor bare et svakt lysskjær. Støvet og de blå klumpene der det dannes stjerner, kommer bare fram på fotografier med lang eksponeringstid.