Leonidene når maksimum natten mellom 17. og 18. november – et stille år for svermen som en gang falt som snø

Når: natten mellom 17. og 18. november, best i timene før daggry

Maksimum kommer 17. november 2026 omtrent kl. 23.45 UTC. Da krysser Jorda kometens baneplan, og to uavhengige kilder er enige om tidspunktet: tallet for maksimum fra Den internasjonale meteororganisasjonen (IMO) og kometbanen fra NASAs Horizons-system plasserer Jorda på samme sted, helt ned til den hundredelen av en grad som IMO oppgir. En modell av bakgrunnsstøvet i svermen legger et slakt maksimum omtrent åtte timer tidligere, rundt kl. 16.00 UTC. Toppen er så bred at forskjellen knapt betyr noe: Det som teller, er natten mellom 17. og 18. november, uansett hvor du er.

Månen kommer ikke i veien. Den er i første kvarter den dagen, halvt opplyst. På midlere nordlige breddegrader går den ned sent på kvelden, før radianten har kommet høyt nok til å bety noe; på den sørlige halvkulen går den ned en time eller to etter midnatt. Etter det er det måneløst helt til daggry, og SkyFlux-appen viser når Månen går ned der du er.

På 59° N, for å ta et eksempel, står radianten opp sent på kvelden. Et par timer etter midnatt står den omtrent 28 grader over horisonten i øst, og den fortsetter å stige resten av natten, til omtrent 51 grader når det astronomiske mørket tar slutt og himmelen begynner å lysne. De beste timene der er derfor de tre siste før daggry: Radianten står høyt, Månen er for lengst borte, og himmelen er fortsatt helt mørk. SkyFlux-appen regner ut de beste timene for dine egne koordinater.

Er det skyet natten mellom 17. og 18. november, kan du prøve natten etter, men sjansene er dårligere: Da har bakgrunnsaktiviteten i svermen falt til omtrent en firedel av nivået på toppen, ifølge aktivitetsprofilen som SkyFlux bruker. Månen er dessuten lysere og går ned omtrent halvannen time senere. Én modell forutsier noen få ekstra meteorer rundt kl. 02.50 UTC 19. november, fra støv som kometen slapp i 1699.

Et stille år – og hvor stille

Leonidene er kjent for stormer, så det er verdt å si det rett ut om 2026: Det ventes verken storm eller utbrudd. Mikhail Maslov, som beregner hvor hvert av kometens gamle støvspor ligger, fant ikke noe betydelig møte med et spor i 2026 og venter at svermen vil bestå av det brede bakgrunnsstøvet. Tallet hans for maksimum er en ZHR på 15, og IMOs katalog oppgir det samme.

ZHR er hvor mange meteorer én observatør ville sett i løpet av en time med radianten rett over hodet under en helt mørk himmel. Slike forhold har i praksis ingen. Regnet om for den faktiske radianthøyden før daggry på 59° N blir antallet omtrent 10 meteorer i timen under en svært mørk himmel, 3 til 4 på landet nær en by og 1 eller 2 i utkanten av en storby. Dette er en modell, og feilmarginen er realistisk sett omtrent 50 prosent opp eller ned. Det blir ikke noe skue. Det blir en god, mørk, måneløs morgen der du ser en meteor med noen minutters mellomrom hvis du er langt nok unna lysene.

Hvor du skal se: Finn Sigden – og se så et stykke unna den

Radianten – punktet meteorene i svermen ser ut til å komme fra – ligger i hodet på Løven, i en bue av stjerner som ligner et speilvendt spørsmålstegn og kalles Sigden. Svermen har navnet sitt fra Løven (Leo på latin). Sigden hjelper deg også å skille en leonide fra en sporadisk meteor, altså en meteor som ikke hører til noen sverm: Følg streken bakover, og peker den mot Sigden, var det en leonide.

Du skal ikke stirre på radianten for å se svermen. En meteor nær den kommer nesten rett mot deg, så streken blir kort; en meteor lenger unna blir mindre forkortet av perspektivet og tegner en lengre linje. Derfor råder NASA deg til å se et stykke unna radianten. På den nordlige halvkulen vender du deg mot øst eller sørøst, så radianten er i din del av himmelen, men ikke fest blikket på den; legg deg ned, se opp og la øynene ta inn så mye av himmelen som mulig. Gi dem først opptil en halvtime til å venne seg til mørket.

Hvorfor de er så raske: et frontalsammenstøt

Leonidene kommer inn i atmosfæren med omtrent 71 kilometer i sekundet – den høyeste farten i hele svermlisten til Den internasjonale meteororganisasjonen (IMO). Det er rundt 255 000 km/t, nok til å tilbakelegge 100 kilometer på under halvannet sekund.

Grunnen er kometbanen. Kometen 55P/Tempel-Tuttle og alt støvet fra den går rundt Sola motsatt vei av Jorda – banen har en helning på 162,5 grader – den er vippet så langt rundt at kometen går motsatt vei av planetene. Astronomene kaller det en retrograd bane. Toppnatten beveger Jorda seg langs banen sin med 30 km/s, og et støvkorn fra kometen i samme avstand fra Sola beveger seg med omtrent 41 km/s i nesten motsatt retning. Fordi de møtes nesten rett forfra, legges de to fartene omtrent sammen: rundt 71 km/s. En leonide er et frontalsammenstøt.

Det er også derfor svermen hører morgenen til. I timene etter midnatt står du på den siden av Jorda som vender framover i banen, og radianten til Leonidene ligger under ti grader fra punktet Jorda er på vei mot. Radianten står opp sent på kvelden og er høyest i de siste mørke timene, fordi den ligger nesten rett i Jordas vei.

Selve partiklene er ørsmå – de fleste er mindre enn et sandkorn. Men med denne farten bærer hvert kilo støv omtrent 2,5 gigajoule energi, rundt 600 ganger så mye som et kilo TNT, og omtrent fire ganger så mye per kilo som en geminide som kommer inn med 35 km/s. All energien brukes opp høyt oppe i atmosfæren, og streken du ser, er denne energien som frigjøres. De mest lyssterke kan etterlate et svakt lysende spor som blir hengende på himmelen en stund etter at meteoren er borte.

Kometen bak svermen: 55P/Tempel-Tuttle

Opphavet til Leonidene er kometen 55P/Tempel-Tuttle, som har en kjerne på omtrent 3,6 kilometer i diameter. Tempel fant den i 1865, og Tuttle fant den uavhengig av ham i 1866. Omløpstiden er 33,2 år. Kometen var sist nærmest Sola 28. februar 1998, og neste gang ventes den tilbake 20. mai 2031.

Hver gang kometen kommer nær Sola, slipper den støv som blir liggende i banen som et smalt, tett spor. Unge spor er ennå samlet og ligger nær kometen, så Jorda møter dem helst i årene like før og like etter at kometen kommer tilbake – derfor kommer stormene fra Leonidene i klynger med omtrent 33 års mellomrom. Men ikke hver tilbakekomst gir en storm. Om Jorda går gjennom kjernen av et spor, avhenger av hvordan tyngdekraften fra planetene, først og fremst Jupiter, har flyttet sporet siden støvet ble sluppet løs. I 2026 er kometen langt fra Sola, og Jorda passerer ingen tett del av de unge sporene: Svermen vil for det meste bestå av gammelt, spredt støv, med bare små bidrag fra noen få spor.

1833: natten meteorforskningen begynte

Folk hadde sett stormer fra Leonidene lenge før noen forstod dem. Astronomer i Kina og observatører i det som i dag er Egypt og Italia, skrev ned en slik storm i 902. I 1799 så Humboldt og Bonpland en fra Cumaná i Venezuela: Humboldt skrev om tusenvis av ildkuler og stjerneskudd som falt etter hverandre i fire timer, og Bonpland sa at det ikke fantes en flekk på himmelen, tre månebredder stor, som ikke var fylt av meteorer.

Natten mellom 12. og 13. november 1833 kom stormen over det østlige Nord-Amerika, fra støv som hadde forlatt kometen i 1800. I Boston anslo man at meteorene falt omtrent halvparten så tett som snøfnuggene i et vanlig snøfall. Ut fra hvor mange som falt mens stormen ebbet ut, anslo en kilde fra den tiden totalen til 240 000 synlige meteorer på ni timer – et anslag, ikke en opptelling, men det gir titusenvis i timen. En mann i Washington skrev i dagboka si at det skremte vettet av folk.

Denison Olmsted, professor ved Yale, la merke til noe som gjorde natten viktig for vitenskapen. Meteorene falt ikke tilfeldig: Alle strømmet ut fra ett punkt i Løven, og etter hvert som natten gikk, flyttet punktet seg over himmelen sammen med stjernene. Noe i atmosfæren ville ha holdt seg i ro i forhold til bakken og fulgt med Jorda rundt. Noe som holdt følge med stjernene, måtte ligge utenfor atmosfæren, ute i verdensrommet. Olmsted samlet rapporter fra observatører i Amerika og Europa og la fram argumentet i American Journal of Science i 1834. Det var starten på meteorforskningen som en del av astronomien.

1866–1966: En komet blir funnet, en storm uteblir, en annen blir telt

I 1866, samme år som Tuttle fant kometen, kom en ny storm over Europa. Omløpstiden til kometen var nettopp beregnet til omtrent 33 år, og i løpet av få måneder så astronomene at strømmen fra Leonidene fulgte samme bane. Sammen med Perseidene ble Leonidene en av de to første meteorsvermene som ble knyttet til en bestemt komet.

Trettitre år senere ventet alle at stormen skulle komme tilbake. I 1899 sendte forskere i Paris til og med opp en ballong med Dorothea Klumpke, den første astronomen som speidet etter meteorer fra lufta. Stormen kom aldri.

Den kom tilbake i 1966, men ikke der den var varslet. Noen hadde spådd en storm over Europa; i stedet brøt den løs over Amerika. På Kitt Peak i Arizona telte et lag ledet av Dennis Milon 33 leonider den første timen. Kl. 11.54 UTC, omtrent tre og en halv time etter at de hadde begynt å telle, kom det 40 meteorer i sekundet, og slik holdt det seg i rundt tjue minutter. En senere analyse av radaropptak fra den natten viste at kjernen av stormen varte under en halvtime (aktiviteten holdt seg over halvparten av toppnivået i 23 minutter). Hvordan den natten bør uttrykkes som ZHR, er det fortsatt strid om, og anslagene spriker med en faktor på ti; det ingen tviler på, er hva som ble telt på fjellet.

Visste du?Støvet bak den store stormen i 1966 forlot kometen i 1899 – nettopp det året alle ventet på en storm som aldri kom. Trettitre år senere ga det samme sporet også stormen i 1999. Det samme besøket nær Sola som endte i skuffelse i 1899, hadde lagt igjen støvet til de to neste stormene.

1998 og 1999: Hubble snur seg bort, og Månen blir truffet

På slutten av 1990-tallet var det romfartøyene man bekymret seg for. Før svermen i 1998 snudde teknikerne Hubble-teleskopet slik at baksiden vendte mot strømmen i ti timer, med solcellepanelene på kant mot den, selv om de regnet sjansen for et treff som mindre enn 1 av 10 000. Det året kom svermen med en annen overraskelse: en mengde lyssterke ildkuler omtrent 16 timer før det varslede maksimum, fra støv som ble sluppet i 1333 og som siden er blitt holdt samlet av en 5:14-resonans med Jupiter. Støvet går rundt Sola fem ganger mens Jupiter går rundt fjorten ganger, så Jupiter drar i støvet på samme sted gang etter gang og hindrer det i å spre seg.

1999 ga den første stormen fra Leonidene som ble varslet riktig på forhånd, med modeller som beregner hvor hvert gammelt støvspor ligger. Modellene sa når Jorda skulle møte sporet fra 1899, og 18. november, rundt kl. 02.00 UTC, skjedde det: en ZHR på flere tusen, mellom omtrent 3 700 og 5 000 avhengig av hvordan man teller. Dette tallet er, som de senere stormtallene, en ZHR: timetallet under den ideelle himmelen som er beskrevet ovenfor. Det er ikke en direkte opptelling som den laget på Kitt Peak gjorde i 1966.

Den natten ga også noe ingen hadde sett før. Leonidene treffer ikke bare Jorda; de treffer Månen også, der ingenting bremser dem. Et lag ledet av Ortiz fulgte med på den mørke delen av måneskiva og registrerte fem lysglimt, hvert kortere enn en femtedels sekund – aldri før var nedslag av meteoroider på Månen bekreftet uten tvil.

Strømmen ga nye stormer i 2001 og 2002: i 2001 to på ett døgn, én over Amerika og én over Øst-Asia og Australia, hver med en ZHR over 1 000; og i 2002 to topper med en ZHR på omtrent 2 350 og 2 660. Siden har det ikke vært noen.

Fra begge halvkuler, men ikke like godt

Radianten til Leonidene ligger 22 grader nord for himmelekvator, så svermen kan ses fra nesten hele verden, men best fra den nordlige halvkulen. På 59° N stiger radianten gjennom alle de mørke timene og står omtrent 51 grader over horisonten når det astronomiske mørket tar slutt; det høyeste punktet, 53 grader, kommer senere, når himmelen allerede er tydelig lysere.

Fra Sydney, Cape Town, Buenos Aires eller Santiago, omtrent 34° sør, kommer radianten ikke høyere enn rundt 34 grader over horisonten (at de to tallene er like, er en tilfeldighet), og den høyden nås først etter soloppgang, i dagslys. Når det astronomiske mørket tar slutt der, står den bare omtrent 17 til 19 grader over horisonten. På den sørlige halvkulen vil man se leonider, men færre, i et kortere mørkt tidsvindu og med radianten lavere på himmelen. Sør for 68 grader sørlig bredde står radianten aldri opp i det hele tatt.

Når kommer neste storm? Modellene er uenige

Man snakker vanligvis om meteorstorm når ZHR er minst 1 000. Kometen kommer tilbake i 2031, så det er naturlig å se mot årene rundt – men de som beregner støvsporene, er uenige om hva de årene vil by på.

For 2027 lister IMOs kalender opp flere mulige små utbrudd, hvert med en ZHR på opptil rundt 40–50. For begynnelsen av 2030-tallet gir Maslovs beregninger sterke år, men ingen stormer: en ZHR på opptil omtrent 400 i 2033, 500 i 2034 og 350 i 2035. Den neste ekte stormen kommer ifølge ham først i 2094. En studie av Abe, lagt ut i august 2026 og ennå ikke fagfellevurdert, finner langt mer: en ZHR på omtrent 1 400 i 2033, fra det samme sporet fra 1899 som ga stormen i 1999, og to sterke topper med en ZHR på omtrent 1 400 og 1 200 i 2034.

Det ærlige svaret er altså at ingen kan love den neste stormen. Én modell legger den sju år fram i tid, en annen nesten sytti. Det modellene er enige om, er at årene rundt 2033 vil ligge godt over et vanlig år – og at 2026 ikke er et av dem.

Hvorfor gå ut i et stille år

En ZHR på omtrent 15, og kanskje ti i timen fra et virkelig mørkt sted – mer lover ikke 2026, så ikke skru opp forventningene hvis du tar med deg noen. Skyer er den største risikoen: Midt i november er det ofte overskyet på nordlige breddegrader, så sjekk værmeldingen og ha natten etter som reserve.

Men selv et stille år fra denne svermen er verdt å stå tidlig opp for. Månen er ute av veien, radianten stiger gjennom en helt mørk himmel, og hver meteor du ser, er noe av det raskeste som noen gang når atmosfæren: et støvkorn fra en komet som sist var innom i 1998, og som møter Jorda rett forfra med 71 kilometer i sekundet. Du ser på den samme strømmen som falt som snø over Boston i 1833 og ga førti meteorer i sekundet over Arizona i 1966.

Gå ut i de siste mørke timene før daggry hvis du kan, et sted unna bylys, og kle deg godt. I SkyFlux viser meteorsvermer høyden og retningen til radianten på din egen himmel, listen over mørke observasjonssteder viser hvor langt du må kjøre, og himmeldagboken noterer dato, sted og himmelforhold for deg når du ser noe.