SkyFlux

PLANETER

BepiColombo skal etter planen gå inn i bane rundt Merkur 21. november

Publisert · Oppdatert

Tegning: den grå planeten Merkur til venstre, omgitt av en liten turkis bane for MPO og en lang blå ellipse for Mio som strekker seg langt mot høyre. En tidslinje nederst viser oppskytingen i 2018, forbiflyvningen av Jorda og de to av Venus, seks forbiflyvninger av Merkur og ankomsten i bane 21. november 2026.
BepiColombos to sonder tegnet i riktig målestokk rundt Merkur: ESAs MPO skal gå 480 til 1 500 km over overflaten, JAXAs Mio 590 til 11 640 km. Begge banene går over polene; orienteringen deres i rommet er tegnet skjematisk. Nederst de ni forbiflyvningene som bremset ned sonden. Banedata og datoer er fra ESA, som tar forbehold om at datoene kan bli endret.SkyFlux · ESA, NASA NSSDC

Den europeisk-japanske romsonden BepiColombo skal etter ESAs plan gå inn i bane rundt Merkur 21. november (klokkeslettet er ikke kunngjort). Reisen begynte i oktober 2018 og krevde ni forbiflyvninger av planeter. Det er ikke fordi Merkur ligger langt unna, men fordi en sonde som faller inn mot Sola, kommer fram altfor fort til at planeten kan fange den inn.

Dette skjer 21. november og etterpå

BepiColombo er nå to romsonder som reiser som én: ESAs Mercury Planetary Orbiter (MPO) og JAXAs Mercury Magnetospheric Orbiter, kalt Mio. En tredje enhet, transportmodulen Mercury Transfer Module, bar dem og skjøv dem fram med ionemotorene sine til midten av juni. Den 3. september ble modulen koblet fra, og siden da har MPOs egne styreraketter manøvrert paret.

Den 21. november skal de to sondene, fortsatt koblet sammen, gå inn i en polar bane. Den går over begge polene, slik at hele overflaten etter hvert kommer til syne mens Merkur roterer. Deretter ser ESAs offentliggjorte tidsplan slik ut:

  • 9.–10. desember: MPO slipper Mio, som går inn i sin egen bane.
  • 16. desember: MPO kobler fra Mios solskjerm og begynner å senke seg mot sin egen bane.
  • 10. mars 2027: MPO når den endelige banen sin.
  • April 2027: De vitenskapelige målingene begynner.

Hvor sikker er datoen? ESAs oppdatering fra 6. oktober 2026 oppgir fortsatt 21. november, men ESAs tidslinje legger til at de nøyaktige datoene kan bli endret av driftsmessige grunner. Datoen er flyttet før: I april 2024 førte en feil i strømforsyningen til at ionemotorene ikke fikk full skyvekraft, og ankomsten i bane, som var planlagt i desember 2025, ble utsatt til november 2026. Noen av ESAs sider oppgir desember 2026 som ankomst. De tar tilsynelatende utgangspunkt i 9.–10. desember, når de to sondene begynner å fly hver for seg.

To sonder, to oppgaver

MPO skal gå i bane 480 til 1 500 km over overflaten og bruke 2,3 timer på hver runde. De fleste av de elleve instrumentene om bord skal studere selve planeten: En laserhøydemåler skal kartlegge høydeforskjellene på overflaten, røntgen- og gammaspektrometre skal måle hva overflaten består av, og nøyaktig sporing av radiosignalene skal kartlegge tyngdefeltet og ut fra det avsløre hvor stor kjernen er og hvilken tilstand den er i.

Mio skal følge en avlang bane fra 590 til 11 640 km over overflaten og bruke 9,3 timer på hver runde. Mios fem instrumenter skal måle Merkurs magnetfelt, de elektrisk ladde partiklene som er fanget i det, planetens tynne eksosfære (blant annet natriumet i den) og støvet langs Merkurs bane.

Blant spørsmålene ESA vil ha svar på: hvorfor en så liten planet fortsatt har et magnetfelt, hvorfor det finnes is i kratere nær polene på en klode som ligger så nær Sola, og hvordan overflateformene som kalles «hollows», har oppstått. BepiColombo blir det andre romoppdraget i bane rundt Merkur, etter NASAs MESSENGER (2011–2015), og det første som plasserer to sonder der.

Hvorfor reisen tok åtte år

Merkur er aldri mer enn omtrent 220 millioner km fra Jorda, men BepiColombo har tilbakelagt 9,9 milliarder km for å komme dit. Problemet er farten, ikke avstanden. En sonde som faller innover mot Sola, øker farten hele veien. Går den uten motorkraft fra jordbanen langs den banen som krever minst drivstoff, når den Merkurs avstand fra Sola med en fart på omtrent 57 km/s, rundt 10 km/s raskere enn planeten selv beveger seg der. Merkurs tyngdekraft er svak (unnslipningshastigheten er 4,3 km/s), så en sonde som skal fanges inn, må komme fram med nesten samme fart og retning som planeten.

Derfor brukte BepiColombo åtte år på å bli kvitt den overflødige farten. Ionemotorene skjøv forsiktig i ukevis om gangen, og ni forbiflyvninger endret fart og retning: Jorda (april 2020), Venus to ganger (oktober 2020 og august 2021) og Merkur seks ganger (oktober 2021 til januar 2025). For hver passering kom sondens bane rundt Sola nærmere Merkurs egen, helt til planeten kunne fange inn sonden.

Merkur på himmelen samme uke

Sent på kvelden 20. november (UTC) står Merkur dessuten i største vestlige elongasjon, altså lengst vest for Sola på himmelen, så morgenene rundt ankomsten gir en god sjanse til å se planeten fra midlere nordlige breddegrader. I Oslo står Merkur 20. november omtrent 8° over horisonten i sørøst når det borgerlige tussmørket begynner og Sola er 6° under horisonten. Det er lavt, så du trenger fri sikt mot horisonten. Artikkelen vår «Merkur på morgenhimmelen: Bruk Venus til å finne den før soloppgang» viser hvor du skal se. Rundt 34° S (Sydney eller Cape Town) står Merkur bare omtrent 4° over horisonten på samme tidspunkt i tussmørket og er vanskelig å få øye på.

Selve sonden kan ikke ses. En farkost på omtrent ti meter er 150 millioner km unna og står bare rundt 20° fra Sola. Det er langt utenfor rekkevidden til ethvert teleskop.

Kilder og lisenser

Se det på himmelen der du er

Tilgjengelig på Google Play App Store

Flere nyheter

Kometen Euclid: ESA-teleskopet som kartlegger galakser, har funnet sin første komet

ESAs romteleskop Euclid ble bygd for å kartlegge galakser, men nå har det funnet sin første komet, som har fått navnet C/2026 S1 (Euclid). Kometen er omtrent 1,3 milliarder kilometer fra Jorda og ligger høyt over planetenes baneplan, nesten rett over Sola. Banen står nesten på høykant, med en helning på 85°.

Noen hvite dverger ville se grønne, rosa eller lilla ut på nært hold

Hvite dverger er de tette restene av stjerner som Sola, og vi ser dem gjerne for oss som hvite eller lyseblå. En studie ledet av Mark Hollands ved University of Warwick, publisert i RAS Techniques and Instruments 15. oktober 2026, beregner hvilken farge en observatør ville se fra så nært hold at den hvite dvergen viser seg som en skive. De fleste er faktisk hvite: blant de 152 hvite dvergene nærmest Sola er det bare omtrent én av tretti som har en farge som skiller seg klart fra fargen til et glødende legeme, og de få ser rosa eller gule ut. Blant de sjeldnere, håndplukkede stjernene fant forskerne også én som ville se tydelig grønn ut.

MACS J0454.1-0300: Webbs bilde av en gyllen galaksehop som bøyer lyset fra fjernere galakser

Webbs «Månedens bilde» for september 2026 viser MACS J0454.1-0300, en galaksehop i stjernebildet Orion. Gravitasjonen fra hopen bøyer og forstørrer lyset fra galakser som ligger langt lenger borte, og små, lyse klumper i disse galaksene blir i noen tilfeller forstørret mer enn 300 ganger.

ALMAs syklus 13: rekordpågang og nye Band 2-mottakere

ALMA-observatoriet i Chile startet sin trettende observasjonssyklus 1. oktober 2026, og pågangen var rekordstor: astronomene søkte om nesten ni ganger så mye tid på hovedgruppen av 12-metersantenner som det var å få. Samtidig ble et nytt sett mottakere, kalt Band 2, for første gang tilbudt i en ordinær observasjonssyklus.